- Drikk masse vann og husk å spise.
Det var tipset jeg fikk fra en erfaren Vinjerocker på spørsmålet om hvordan man klarer å kombinere fjellturer med festivallivet. Dette er noe jeg pleier å gjøre til vanlig, så jeg følte fortsatt ikke at jeg hadde fått svaret på hvordan jeg skulle klare å overleve denne festivalen.
Som en ivrig fjellgeit begynner jeg så smått å kikke mot teltplassen og soveposen når klokken nærmer seg elleve første kvelden. Mens jeg ser rundt meg på alle de festglade menneskene skjønner jeg at jeg må være den eneste som i det hele tatt tenker tanken. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg mest sannsynlig skal gå i ti timer dagen derpå. Uranostind. Det store skumle fjellet bak Eidsbugarden, som samtidig omtales som Jotunheimens vakreste tind. Til dette vil jeg helst være i noenlunde opplagt form. Jeg kaster inn håndkleet halv tolv, men til og med øreproppene klarer ikke å stenge ute den gode stemningen som omringer området.
Kl. 08.00 har vi alle sammen skviset oss inn i en minibuss og er på vei inn Koldedalen. Alle like spente og ikke minst trøtte. Samtlige på vei mot sin førstebestigning av Uranostind, og sporene etter gårdsdagens festligheter virker sporløst forsvunnet. Hvordan får de det til? Vinjerockerne imponerer meg mer og mer. Mariusgenseren er byttet ut med skalljakka, gamasjene og fjellstøvlene har erstattet festivalstøvlene og vannet har tatt over for ølen. Er det virkelig så enkelt?
Mens vi vandrer innover Uradalen med Falketind på den ene siden og Uranostind på den andre, senker roen seg. Skritt for skritt kommer den meditative fjellfølelsen sigende.
- Endelig begynner hodepinen å gi seg, kommer det fra personen bak meg. Og det slår meg at for noen kommer kanskje denne «roen» som en naturlig ettervirkning av den sene festivalnatten. Man har mer enn nok med å holde fokus på stien, og føler ikke for den naturlige småpraten om været. Samtidig er det nettopp denne stemningen som gjør turen så spesiell.
Sola titter frem bak skyene mens vi i taulag beveger oss oppover breen. Og selv om vi på selve toppen av den store Uranostinden er omhyllet av en tåkedott, er allikevel hele turen i seg selv så nær perfekt som man kan komme. Kvikk-lunsj og kakao, nøtter og brunost gjør også sitt til at den gode turfølelsen kommer. Men mest av alt er det kanskje nettopp det at man kombinerer noe man vanligvis ikke ville gjort. En kveld med konserter etterfulgt av en ti timers fjelltur opp på en 2000-meters topp er ikke akkurat hverdagskost. Også er det ikke minst denne fjellufta, som tydeligvis kurerer gruff bedre enn noe annet. Jeg får høre at hodepinen gir seg og den meditative fjellfølelsen faktisk tar over etter noen høydemetere.
På tross av den fantastiske turfølelsen, kan man allikevel ikke nekte for at man kjenner det i beina etter en stund. Steinete stier, snølagte breer, og ikke minst klyving både oppover og nedover setter seg etter hvert merkbart i kroppen. Vinjerocker eller ikke, så er man ganske sliten etter denne bestigningen, og jeg ser fortsatt på det som en kunst å klare å kombinere disse sene rockenettene med en fjelltur av denne typen kaliber. Men jeg skjønner etter hvert at hemmeligheten bak vinjerockeren ikke omfatter så mye mer enn det opprinnelige tipset jeg mottok, vann og mat i rikelige mengder. Så er det selvfølgelig fjelluften i seg selv og det faktum at vannet som drikkes er iskaldt bekkevann som kommer rennede ned fra Uranostind.
Det var tipset jeg fikk fra en erfaren Vinjerocker på spørsmålet om hvordan man klarer å kombinere fjellturer med festivallivet. Dette er noe jeg pleier å gjøre til vanlig, så jeg følte fortsatt ikke at jeg hadde fått svaret på hvordan jeg skulle klare å overleve denne festivalen.
Som en ivrig fjellgeit begynner jeg så smått å kikke mot teltplassen og soveposen når klokken nærmer seg elleve første kvelden. Mens jeg ser rundt meg på alle de festglade menneskene skjønner jeg at jeg må være den eneste som i det hele tatt tenker tanken. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg mest sannsynlig skal gå i ti timer dagen derpå. Uranostind. Det store skumle fjellet bak Eidsbugarden, som samtidig omtales som Jotunheimens vakreste tind. Til dette vil jeg helst være i noenlunde opplagt form. Jeg kaster inn håndkleet halv tolv, men til og med øreproppene klarer ikke å stenge ute den gode stemningen som omringer området.
Kl. 08.00 har vi alle sammen skviset oss inn i en minibuss og er på vei inn Koldedalen. Alle like spente og ikke minst trøtte. Samtlige på vei mot sin førstebestigning av Uranostind, og sporene etter gårdsdagens festligheter virker sporløst forsvunnet. Hvordan får de det til? Vinjerockerne imponerer meg mer og mer. Mariusgenseren er byttet ut med skalljakka, gamasjene og fjellstøvlene har erstattet festivalstøvlene og vannet har tatt over for ølen. Er det virkelig så enkelt?
Mens vi vandrer innover Uradalen med Falketind på den ene siden og Uranostind på den andre, senker roen seg. Skritt for skritt kommer den meditative fjellfølelsen sigende.
- Endelig begynner hodepinen å gi seg, kommer det fra personen bak meg. Og det slår meg at for noen kommer kanskje denne «roen» som en naturlig ettervirkning av den sene festivalnatten. Man har mer enn nok med å holde fokus på stien, og føler ikke for den naturlige småpraten om været. Samtidig er det nettopp denne stemningen som gjør turen så spesiell.
Sola titter frem bak skyene mens vi i taulag beveger oss oppover breen. Og selv om vi på selve toppen av den store Uranostinden er omhyllet av en tåkedott, er allikevel hele turen i seg selv så nær perfekt som man kan komme. Kvikk-lunsj og kakao, nøtter og brunost gjør også sitt til at den gode turfølelsen kommer. Men mest av alt er det kanskje nettopp det at man kombinerer noe man vanligvis ikke ville gjort. En kveld med konserter etterfulgt av en ti timers fjelltur opp på en 2000-meters topp er ikke akkurat hverdagskost. Også er det ikke minst denne fjellufta, som tydeligvis kurerer gruff bedre enn noe annet. Jeg får høre at hodepinen gir seg og den meditative fjellfølelsen faktisk tar over etter noen høydemetere.
På tross av den fantastiske turfølelsen, kan man allikevel ikke nekte for at man kjenner det i beina etter en stund. Steinete stier, snølagte breer, og ikke minst klyving både oppover og nedover setter seg etter hvert merkbart i kroppen. Vinjerocker eller ikke, så er man ganske sliten etter denne bestigningen, og jeg ser fortsatt på det som en kunst å klare å kombinere disse sene rockenettene med en fjelltur av denne typen kaliber. Men jeg skjønner etter hvert at hemmeligheten bak vinjerockeren ikke omfatter så mye mer enn det opprinnelige tipset jeg mottok, vann og mat i rikelige mengder. Så er det selvfølgelig fjelluften i seg selv og det faktum at vannet som drikkes er iskaldt bekkevann som kommer rennede ned fra Uranostind.
